Author: Per-Einar Binder
Del 1:
Når perfeksjon blir et sted for ensomhet
Å forstå perfeksjonisme gjennom Stines historie
Perfeksjonisme handler om mer enn å ha høye standarder. Det kan også være et skjold mot eksistensiell sårbarhet, mot frykten for ikke å være nok, å være ubetydelig. I denne første delen møter vi Stine, og får innblikk i hvordan og hvorfor perfeksjonisme oppstår og arter seg.
«Jeg er den perfekte økonomistudenten,» sa hun. Det var det første hun sa til meg. Ordene la seg der mellom oss. Det perfekte. Kunne noen virkelig være det? Fantes det et slikt sted å være, der tvilen ikke kunne komme inn?
Stine var 21 år. Hun hadde topp karakterer, satt i så veldig mange komiteer, organiserte så mange av festene. Alt så bra ut utenfra. Men om nettene lå hun med hjertet på spreng. Søvnen kom sjelden før langt på natt.
Da alt så bra ut
Perfeksjonisme handler ikke bare om å ha høye standarder eller være flink. Det handler om noe dypere. En måte å beskytte seg selv på mot noe som føles farlig. Et skjold mot sårbarhet, mot frykten for ikke å være nok i kraft av den vi er, mot opplevelsen av å være ubetydelig i verden.
Dette skjoldet beskytter mot det vi kan kalle eksistensiell sårbarhet. Vi snakker om den sårbarheten som følger med selve det å være menneske. Vi er alle sårbare på et grunnleggende nivå: Vi skal dø, vi trenger mening, vi er avhengige av andre, vi må velge uten å vite hva valgene fører til. Disse sårbarhetene tilhører livet selv, vi kan ikke fjerne dem.
De siste tiårene har perfeksjonisme blant unge økt dramatisk. Forskning viser at dagens unge voksne føler langt sterkere press om å være perfekte enn tidligere generasjoner. Særlig har det som kalles «sosialt foreskrevet perfeksjonisme» økt, altså opplevelsen av at andre forventer at du skal være feilfri.
Men hvorfor skjer dette nå?
Når selvoptimalisering blir selvutbytting
Stine fortalte: «Jeg presser meg selv hardere enn noen andre noensinne kunne gjort.» Forrige semester fikk hun beste karakter i Corporate Finance. Men det hun følte var ikke glede eller stolthet, bare lettelse. Lettelse over ikke å ha mislyktes. Og umiddelbart etterpå: Angsten for neste eksamen.
Meritokratiet, ideen om at de flinke får det de fortjener, har en skyggeside: Nederlag tolkes som din egen feil. I de gamle greske tragediene kunne selv de største helter falle uten å bli tapere. I meritokratiet ser vi hvert nederlag som selvforskyldt. Det amerikanske “looser”-begrepet blir en moralsk dom: Du er en taper fordi du ikke strakte til.
Slik blir prestasjonene et forsøk på å skaffe seg fast grunn under føttene. De skaper en illusjon om kontroll over noe som i bunn og grunn er grunnløst. For identiteten vår er ikke et fast punkt. Den skapes i møter med andre, gjennom historier vi forteller om oss selv, og gjennom valg vi må ta uten garantier, alltid med usikkerhet om hva de fører til.
Når hjemmet ikke var et hjem
Stines perfeksjonisme hadde gamle røtter. Hun vokste opp i det som utenfra så ut som et perfekt liv; en vakker villa i byens beste strøk. Men inni det vakre huset var det ofte kaos når moren jobbet lange dager. Faren flyttet til et annet kontinent da Stine var ti.
Fra tiårsalderen måtte Stine ta ansvar for sin fire år yngre bror. Ofte var det ikke nok mat i kjøleskapet. Hun måtte lære seg å handle og lage mat. Når moren kom hjem, var hun ofte sliten og irritabel.
Stine lærte tidlig: Vær aldri til bry. Du må klare deg selv. Vær den ansvarlige. Aldri vis sårbarhet.
Hun hadde mange bekjente. Men ingen nære venner. Hun gav hjelp. Men tok aldri imot.
Når barn møter situasjoner de ikke kan håndtere, kan de gradvis skape en mer rigid identitet. Et mer kontrollert selv. De forsøker å gjøre seg immune mot livets uforutsigbarhet. Men i virkeligheten blir de bare mer sårbare. De blir sårbare for ensomhet. Og for opplevelsen av ikke å være virkelig.
Bestemors veranda, et annet liv
Det fantes en annen Stine også. Somrene hos bestemor på landet da hun var barn og tenåring. Der var livet annerledes. De kunne sitte på verandaen om kvelden og se på lyset som la seg over åkeren. Bestemor spurte aldri om karakterer. Hun ville bare at de skulle være sammen.
«Se på den himmelen, Stine,» sa hun. «Er ikke det det vakreste du noensinne har sett?»
De snakket om livet, om store og små ting. Stine kunne undre sammen med bestemor om Gud fantes. Og hvordan man skulle leve. Der var det rom for å bare være. Ikke prestere.
Bestemor døde da Stine var midt i tenårene. Da mistet Stine mer enn en kjær person. Hun mistet også forbindelsen med en måte å være i verden på. En måte å leve på der hun ikke trengte å fortjene sin plass gjennom prestasjoner. En måte å være på som hadde plass til det usikre, det uferdige; det sårbare. Det filosofen Erich Fromm kaller «å være»-modus, som er kontrasten til «å ha»-modus.
Fra det å ha til det å være
Fromm skiller mellom to måter å eksistere på: «å ha»-modus og «å være»-modus.
I «å ha»-modus dreier livet seg om å samle, prestere og oppnå. Vi måler vår verdi i hva vi har. Gode karakterer, sosial status, den rette kroppen. Men uansett hvor mye vi oppnår, blir vi aldri fylt opp, det er alltid et tomrom. Alltid noe mer vi må ha.
I «å være»-modus er livet noe annet, og noe mer. Vi åpner oss for å være til stede, å engasjere oss i livet kreativt, og til å bygge opp noe utenfor oss selv, til å gjøre en positiv forskjell. Vi gir oss hen til øyeblikket, til aktiviteter, til andre mennesker. Til kjærlighet. For Stine, var det livet på bestemors veranda.
«Å være»-modus krever noe større av oss: Vi må kunne leve med den sårbarheten som ligger i det å være et endelig, dødelig og relasjonelt menneske.
Stines perfeksjonisme var et forsøk på å dekke over denne sårbarheten. Hun hadde et dypt savn etter å bli sett for den hun var, ikke for det hun presterte. Men jo mer hun jaktet på perfeksjon, jo lenger kom hun fra muligheten til å bare være.
Når skjoldet blir til et fengsel
Perfeksjonisme lover trygghet. Hvis jeg bare er god nok, flink nok, perfekt nok, da vil jeg være trygg. Da vil jeg ikke bli forlatt. Da vil jeg ikke være ubetydelig.
Men paradokset er: Perfeksjonisme skaper akkurat den ensomheten den prøver å beskytte mot. For å få nære venner må du vise at du setter pris på dem. Uten garanti for at de liker deg tilbake. Og du må våge å vise sårbarhet. Akkurat det perfeksjonister unngår.
Forskning viser at perfeksjonister ofte opplever sosial frakobling. De holder andre på avstand. Å slippe noen helt inn ville bety å vise det uperfekte, det såre. Det som de er redd ikke er bra nok.
Perfeksjon er et trist og ensomt sted. Der kan du aldri hvile. Der finnes alltid en ny topp du bør nå, et nytt ideal du bør leve opp til. Der forsøker du å gjøre deg selv usårbar. Men disse forsøkene gjør deg bare enda mer sårbar.
I neste del skal vi se på veien ut av perfeksjonismens ensomme fengsel, hvordan Stine fant motet til å være sårbar, og hva dette kan bety for unge mennesker og deres foreldre i dag.
Per-Einar Binder er psykolog og professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Denne teksten bygger på artiklene “Striving to conceal: Perfectionism as a shield against existential vulnerability” publisert i International Forum of Psychoanalysis i 2025 og “Facing the uncertainties of being a person: On the role of existential vulnerability in personal identity”, publisert i Philosophical Psychology i 2024.
Del 2:
Veier ut av perfeksjonismen
Mot til å være sårbar
I første del møtte vi Stine, og fikk innblikk i hvordan perfeksjonisme fungerer som et skjold mot eksistensiell sårbarhet. I denne andre delen følger vi Stine videre, inn i endringsprosessen. Og vi ser på hvordan vi kan møte perfeksjonismen på en annen måte.
Å finne mot til å være sårbar
Hva trenger da unge mennesker som Stine? De trenger relasjoner der de kan være uperfekte og fortsatt bli værende. Rom der de ikke må prestere. De trenger å finne tilbake til det bestemors veranda representerte, muligheten til å bare være.
Men de, og vi alle, trenger også noe mer: De trenger det filosofen Paul Tillich kaller «mot til å være», motet til å leve med usikkerheten, med ikke-viten, med døden som horisont. Å være til stede i livet som det er, til tross for frykten.
I terapien med Stine var det avgjørende at hun fikk erfare at hun kunne vise sårbarhet uten å bli forlatt. At det å trenge hjelp ikke var et tegn på feil. Men et tegn på mot.
Hun lærte å høre den indre kritikeren som en stemme, ikke som sannheten. «Stemmen er fortsatt der,» fortalte hun senere. «Den som sier ‘ikke godt nok! Jobb hardere! Du ligger etter!’ Men nå hører jeg den mer som nettopp det. En stemme. Ikke som sannhet. Noen ganger føler jeg nesten ømhet for den. Denne delen av meg har stått vakt så lenge.»
Visdom er å kunne skille mellom de sårbarhetene vi kan gjøre noe med, situasjonelle sårbarheter som fattigdom, diskriminering, sykdom, og de sårbarhetene som tilhører livet selv. Eksistensielle sårbarheter som død, endelighet, usikkerhet, avhengighet av andre.
Vi kan og skal kjempe mot de situasjonelle sårbarhetene. Men de eksistensielle må vi lære oss å leve med. Ikke ved å benekte dem eller bygge skjold mot dem. Men ved å møte dem, kjenne dem, og finne meningsfylte måter å være i verden på. Iblant på tross av dem. Men ofte nettopp på grunn av dem, og hva vi kan lære oss av å forholde oss til dem.
Veien videre for Stine
Stine fortsatte økonomistudiene med gode resultater. Men hun oppdaget også noe uventet; et brennende engasjement for barns rettigheter og velferd. «Jeg vet hvordan det er når et barn må være en voksen,» sa hun.
Hennes ambisjon forandret seg ikke, men den fikk en annen kvalitet. Solidaritet med sin egen historie som et sårbart barn drev henne nå, og med andre barn i lignende situasjoner. Ikke lenger bare frykten for å ikke være god nok.
Og kanskje det viktigste: Hun fant motet til å fordype relasjonene med to medstudenter. «Jeg var faktisk på vei til å bli 22 før jeg fikk min første bestevenn. Men det som er verst er ikke det. Det verste er at det tok mer enn 21 år før jeg torde å innse at jeg trengte en.»
Kjernen i motet til å være ligger her: Å ta på seg sårbarheten, ikke som en svakhet, men som en bekreftelse av hvordan livet er. Å la andre slippe inn i det usikre og uferdige. Og oppdage at det virkelige livet ikke finnes i det perfekte, men i det levende møtet mellom mennesker.
Til foreldre og unge voksne
Hvis du er forelder: Ja, barn trenger ubetinget kjærlighet. De trenger å oppleve at du ikke blir fjern for dem når de mislykkes. At deres verdi får bli stående, ukoblet til prestasjon. Men de trenger også noe mer. De trenger verdier som peker utover dem selv. Rettferdighet, medfølelse, mot, klokskap og nysgjerrighet. Retninger man kan orientere seg etter, ikke mål man når. Også når man har gått seg vill. Når barnet ditt ikke kommer inn på drømmestudiet, trenger de å kunne spørre: Hva er det jeg virkelig vil? Hva gjør dagene levende og meningsfulle? Ikke bare: Hva vil andre jeg skal være?
Barn lærer dette best fra voksne som selv lever med verdier. Som kan bære egen usikkerhet, som kan feile, som kan si «jeg vet ikke», men som samtidig står for noe. Som bryr seg om noe større enn seg selv.
Hvis du er ung: Du kan fortsette å ha høye standarder. Verden trenger mennesker som vil utrette noe. Men møt deg selv med vennlighet når livet gjør vondt. Det gjør det før eller siden, for alle. Kampen for å bli «den beste» kan gjøre deg fremmed for deg selv. Du risikerer å bli usynlig for deg selv på innsiden.
Men å bare «finne deg selv» er også litt diffust. Vi lever i en tid der vi teppebombes med budskap om hvem vi burde være. Det er vanskelig å skille våre egne drømmer fra hva algoritmene på Instagram og TikTok har drømt for oss. Hva du vil stå for. Hva du vil handle i tråd med, også når det koster. Ikke bare hva som gir mest likes.
Verdier er ikke stoppesteder du når frem til. De er retninger du kan orientere seg etter. I blant vil du gå deg vill. Du når ikke alltid målene du satte deg. Da er det verdiene som kan hjelpe deg å finne vei videre.
Det finnes et alternativ til perfeksjonismens ensomme topp. Dette alternativet er også krevende. Men på en måte som styrker deg og gjør livet ditt rikere.
Du kan spørre: Er dette min retning? Eller er dette bare veien alle går?
Å gå ut i det store åpne rommet hvor det mer som er mulig å ville, det er noe annet enn å gi slipp på ambisjoner. Mer enn hva du hører at «man» skal ha – flere prestasjoner, bedre resultater, mer anerkjennelse. Heller hvordan du vil være i verden, hva du kan gi, bidra med og bygge opp. Fromm kalte forskjellen mellom «å ha» og «å være».
Verandaen der lyset skiftet farge over åkeren var et slikt sted. Et sted der Stine ikke trengte å ha noe, oppnå noe, bevise noe. Hun kunne bare være der, sammen med bestemor, i det som skjedde.
Slike rom finnes også i ditt liv. Men du må kanskje stoppe litt for å finne dem. Stoppe den konstante og rastløse bevegelsen mot neste mål. La deg selv bare være, uperfekt, ufullstendig, på vei. Fordi du er her. Sårbar, endelig, i et liv som får form gjennom hvordan du lever sammen med andre.
Per-Einar Binder er psykolog og professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Denne teksten bygger på artiklene “Striving to conceal: Perfectionism as a shield against existential vulnerability” publisert i International Forum of Psychoanalysis i 2025 og “Facing the uncertainties of being a person: On the role of existential vulnerability in personal identity”, publisert i Philosophical Psychology i 2024.