Forfatter: Anne Austad
Den norsk-amerikanske forfatteren Siri Hustvedt skriver i sin siste bok «Gjenferd. En kjærlighetshistorie» om en opplevelse kort tid etter at hennes ektemann Paul Auster var død:
«Den 3. mai, dagen etter at Paul ble begravet, følte jeg at han kom inn på soverommet, og i den korte ekstatiske stunden, visste jeg nøyaktig hvor han var»
Videre skildrer hun hvordan nærværet opplevdes som virkelig, som dypere enn andre fornemmelser. Det var spontant, kom brått, forsvant brått, og satte sitt avtrykk selv om det verken var sett, hørt, berørt eller gjennomtenkt.
At en død person oppleves å komme inn på soverommet kan synes ekstraordinært. Det er ikke hverdagskost. Men slike erfaringer er likevel utbredt. Flere studier indikerer at rundt halvparten av etterlatte opplever at deres avdøde venn eller slektning i en kort stund kommer nær (Kamp m.fl. 2020). Erfaringene kan være det vi kaller «kvasi-sensoriske», slik Hustvedt beskriver, som fornemmelser. De kan også være «sensoriske», i form av visjoner, audisjoner eller taktile opplevelser. En av deltakerne i en studie jeg gjorde om nærværserfaringer (heretter NE) beskriver sin opplevelse slik:
«Ja, jeg så min mor etter at hun var død. Det var en uke etter at hun var død, da gikk hun tvers gjennom rommet her. Og da hadde jeg sofaen der, sa jeg satt der og hadde en bokreol her, og sa kom hun gående gjennom veggen. Og hun var sånn du ser det på tv. Og jeg var lys våken. Hun hadde på seg en drakt som hun pleide a bruke mye mens hun levde.» (Austad, 2015)
Mellom slike tydelige sanseopplevelser og vage fornemmelser finnes flere varianter, som for eksempel at man ser skygger og konturer av mennesker, hører lyder (men ikke stemmer) og/eller lukter noe som minner om den døde. Felles for alle NE er imidlertid at de har en tydelig begynnelse og slutt. NE kan altså skilles fra å ta frem et minne. De oppstår spontant, og tar slutt spontant.
Flere fagdisipliner har interessert seg for NE, som for eksempel psykiatri, psykologi, antropologi og religionsvitenskap. Innenfor psykologi betegnes erfaringene ofte som «sorghallusinasjoner». Man mener de opptrer som hallusinatoriske erfaringer etter tap, fordi tilknytningssystemet eller hjernen ennå ikke er vant til at ens kjære er borte (Kamp et al. 2020). I lys av slike teorier, kan man se for seg at NE kommer kort tid etter et dødsfall, slik tilfellet er i begge eksemplene over. Empirisk forskning tegner imidlertid et mer sammensatt bilde. Både kvalitative og kvantitative studier viser riktignok at NE oftest forekommer tidsmessig nært tapet av en nærstående. Samtidig, kan NE oppleves på et senere tidspunkt; enten fordi man har en rekke opplevelser over flere år, eller fordi de inntreffer første gang lenge etter dødsfallet. Blant de 16 deltakerne jeg intervjuet i mitt kvalitative forskningsprosjekt, var det en kvinne som fortalte om sin første nærværserfaring av sin ektefelle 30 år etter at han døde. Andre studier har funnet det samme. Flere deltakere i min studie fortalte videre om NE med ukjente døde, eller døde de ikke sørget over fordi tilknytningen ikke var nær. NE kan altså se ut til å være et bredere fenomen enn en sorghallusinasjon, hvis det da ikke er snakk om flere beslektede fenomener.
Jeg undersøkte likevel NE s betydning for sorg. Er NE en støtte i sorgen, eller kan det hindre en adaptiv sorgprosess – og i så fall, hvordan? I tråd med flere kvalitative studier fant jeg at informantene stort sett opplevde NE som en trøst, selv om noen i mindre grad knyttet sine opplevelser til sorg. Ingen opplevde NE som direkte negativt for sorgprosessen.
Også kvantitative studier peker på at 70-90 % av sørgende selv opplever NE som en positiv erfaring (Kamp et al., 2020). Likevel er det funnet assosiasjoner mellom NE og sterke sorgsymptomer. Dette har ført til en diskusjon blant sorgforskere om NE (særlig i sin sensoriske form) predikerer komplisert sorg. Bidrar NE til komplisert sorg, eller har mennesker med sterke sorgsymptomer større sjanse for å oppleve NE? Jeg vil ikke gå inn i den debatten her. Isteden vil jeg spørre hva som skal til for at NE oppleves som en positiv og viktig erfaring i sorgen.
I min studie fant jeg at eksistensiell meningsskaping spilte en viktig rolle. Mening forstått som forståelse og betydning var avgjørende for hva slags valør NE hadde for de etterlatte. De som kunne gi erfaringen en forståelsesramme, som kunne integrere den i sitt livssyn, hadde mer positive beskrivelser av erfaringen. De skapte også i større grad mening som betydning, noe som f.eks. kunne handle om at de fant trøst i at avdøde hadde det bra, at de gjennom audisjoner og visjoner fikk råd i livsvalg og praktiske gjøremål, at nærværet gav dem en spirituell berikelse, med mer. Relasjonen til avdøde hadde nødvendigvis også stor vekt. Ikke alle relasjoner hadde vært gode, og ikke alle relasjoner var ønskelige å fortsette etter døden.
NE er ett av flere uttrykk for fortsatte bånd mellom levende og døde. NE opptrer på tvers av kulturer, livssyn, alder, relasjoner og type død. De ser imidlertid ut til å forekomme oftere etter lange og harmoniske samliv, slik Siri Hustvedt uttrykker i tittelen til sin bok: Gjenferd. En kjærlighetshistorie.
I litteraturlisten under kan du finne mer om på hvilken måte NE oppleves som trøst, om noen ambivalente erfaringer, hvordan NE forholder seg til livssyn og mening, om NE og psykiatri, og ikke minst: hvordan vi kan tenke om NEs betydning for sorg:
Referanser:
Austad, A. (2015). Passing away – passing by: A qualitative study of experiences and meaning making of post death presence (Doctoral thesis). MF Norwegian School of Theology, Oslo.
Austad, A. (2018) “Når de døde våkner”. Nærværsopplevelser av døde – beskrivelser og fortolkninger. Kirke og Kultur, 123(3), 230 – 245, https://doi.org/10.18261/issn.1504-3002-2018-03-04
Hustvedt, S. (2026). Gjenferd. En kjærlighetshistorie. Aschehoug.
Kamp, K.S., Steffen, E. M., Alderson-Day, B., Allen, P., Austad, A., Hayes, J.; Larøi, F., Ratcliffe, M. & Sabucedo, P. (2020) Sensory and Quasi-Sensory Experiences of the Deceased in Bereavement: An Interdisciplinary and Integrative Review, Schizophrenia Bulletin, 46 (6), 1367–1381, https://doi.org/10.1093/schbul/sbaa113