Author: Stine Madsen Kvaløy
Psykofarmaka er en samlebetegnelse for psykiatriske legemidler, inkludert antidepressiva, antipsykotika, stemningsstabiliserende midler, stimulerende midler, angstdempende midler og sedativer. Å ta medisiner knyttet til alvorlig psykisk lidelse kan berøre meningsfulle aspekter i livet, på godt og vondt. Samtidig som mange opplever god effekt, er det også mange kjente uønskede bivirkninger som for eksempel tretthet, vektoppgang, kvalme, diare, hormonforstyrrelser, hjerteproblemer, kognitive forstyrrelser og emosjonelle vansker. I Norge ble det i 2015 fastsatt at alle som har rett til psykisk helsehjelp også har rett til et medisinfritt alternativ. Dette har ført til en betydelig debatt, ofte sentrert rundt virkningen av antipsykotika og stemningsstabiliserende medisiner i forhold til en rekke symptomer, samt i hvilken grad medisinering bør påtvinges de som ikke ser sitt eget behov for slik behandling. Selv om denne debatten er viktig i seg selv, risikerer den dessverre å flytte fokus bort fra de mer komplekse eksistensielle aspektene ved både bruk av medisinene og ønsket om å slutte med dem.
Eksistensielle temaer har vist seg å være viktig for mennesker diagnostisert med alvorlige psykiske lidelser som schizofreni, bipolar lidelse og alvorlig depresjon. Behandlingsopplegg som inkluderer eksistensielle aspekter for disse pasientene, har blitt rapportert som veldig nyttige. Da kravet om medisinfri behandling ble innført i Norge i 2015, ble det etablert flere åpne døgnenheter som prioriterte pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Studier for å kartlegge betydningen av disse medisinfrie enhetene viser at eksistensielle aspekter som frihet, samhørighet, mening og håp er knyttet til valget om å gå inn i behandlingen.
En nylig publisert studie har tatt et dypdykk i de eksistensielle aspektene ved å redusere medisinbruk gjennom medisinfritt tilbud i Norge. Det ble foretatt dybdeintervjuer med 15 personer som hadde forsøkt dette. Det skulle vise seg at valget rundt medisiner langt ifra var enkelt. Det ble tydelig for forskerne at deltakerne sjonglerte vanskelige eksistensielle dilemmaer rundt medisinene. Forskerne delte disse inne i fire typer eksistensielle kamper, eller former for søken: 1) søken etter et meningsfylt dagligliv, 2) søken etter det sanne jeg, 3) søken etter en dyp følelse av tilhørighet med andre, og 4) søken etter å integrere åndelighet i livet.
Søken etter et meningsfylt dagligliv
Deltakerne i studien fortalte om bivirkninger som hindret dem i å ta del i meningsfylte aktiviteter i dagliglivet. Dette kunne for eksempel være tretthet og utmattelse som førte til at de ikke orket å stå opp, eller kronisk diare som gjorde at de ikke turte å bevege seg på steder der det ikke var toalett i umiddelbar nærhet. Flere fortalte om «zombie-fenomenet», som omhandler at den som tar medisinen føler seg mer som en levende død en fullt i live. Tilstanden beskrives som et slags tungt slør som gjør det vanskelig å være til stede i hverdagen. Mange deltagere fortalte at de hadde trengt medisinene sine til å begynne med, men at de etter hvert opplevde livet som meningsløst ettersom medisinene hemmet de i å gjøre det de hadde lyst til. Andre fortalte at de ikke hadde villet ha medisinene i utgangspunktet, og at det hadde vært en traumatisk opplevelse å bli medisinert. Valget om å slutte var likevel ikke lett. En del opplevde at symptomer kom tilbake når de sluttet, og at symptomene også kunne være stoppere for meningsfylte ting. De ble derfor stående i vanskelige dilemmaer rundt hva som ble riktig og viktigst i hverdagen.
Søken etter det sanne jeg
Mange av deltakerne fortalte at de følte at de mistet seg selv når de tok medisiner. «Jeg vil være essensen av meg», var det flere som sa, og forklarte at medisinene gjorde at de mistet kontakten med sitt sanne jeg. Ønsket om å slutte handlet derfor om å finne tilbake til dette jeg’et. Men denne veien var ikke nødvendigvis alltid enkel -etter flere forsøk på å trappe ned fant noen ut at det faktisk var mest riktig for dem å ta medisiner. En identitet der de for eksempel kunne fullføre studier eller ta del i arbeidslivet uten forstyrrende symptomer ble meningsfullt. For disse handlet det ofte om riktig medisin og riktig dose, men de trengte mye hjelp og støtte for å finne veien i denne prosessen.
Søken etter en dyp følelse av tilhørighet med andre
At medisinene la lokk over følelser kunne være vanskelig når det gjaldt å føle en dyp tilhørighet med andre. Noen fortalte at selv om de visste at de var glade i familiemedlemmer, kunne de ikke fullt kjenne på følelsen av kjærlighet. De var bekymret for at dette skapte avstand. Samtidig fant noen ut av medisinene kunne hjelpe de med å opprettholde relasjoner. En far fortalte at selv om han ble litt avkuttet av medisinene, hindret de han samtidig i å ha sinneutbrudd ovenfor kona og barna. Medisinene ble derfor viktige i hans søken og ønske om å opprettholde tilhørigheten til familien.
Søken etter å integrere åndelighet i livet
Flere av deltakerne i studien var opptatt av åndelighet, og fortalte at de opplevde at medisinene påvirket åndelige opplevelser. De åndelige opplevelsene folk pratet om, kunne være alt fra kontakt med Gud eller religiøse figurer til betydningsfulle opplevelser av noe større enn seg selv, eller krefter der de erfarte kontakt med avdøde mennesker eller syn inn i fremtiden. Det var ikke nødvendigvis slik at medisinene kuttet alt dette av, men flere beskrev at medisinene gjorde dem litt åndelig «nummen». Når de trappet ned, kom mye av de åndelige aspektene i livet tilbake -på godt og vondt. Noen hadde negative erfaringer med religion og åndelighet fra tidligere og det ble vanskelig når dette kom til overflaten igjen. Andre beskrev opplevelser av åndelig oppvåkning når de sluttet på medisiner, som videre hjalp de å håndtere livet bedre. Felles for alle var at de søkte gode måter å integrere de åndelige aspektene i livet, og medisinene spilte en betydelig rolle i dette.
Funnene i studien er i tråd med annen forskning, noe som indikerer at det eksistensielle aspektet er betydningsfullt rundt medisinering. Selv om medisiner fungerer for mange, er det viktig å se bruken i et større perspektiv. Å ha med seg en visshet om at det kan berøre dype ting i livet er avgjørende for å forstå de det gjelder.
Madsen Kvaløy, S., Synnes, O., & Austad, A. (2025). “I want to live life, not just be in it!”: a qualitative study on existential aspects of choosing to reduce or stop psychotropic medication. International journal of qualitative studies on health and well-being, 20(1), 2572509. https://doi.org/10.1080/17482631.2025.257250