Forfatter: Ole Magnus Vik

Den eksistensielle psykologien og filosofien har gitt opphav til en distinkt form for psykoterapi. I denne teksten vil jeg vise hvordan dette tankegodset kan brukes for å hjelpe mennesker som strever med livet.

Selv om eksistensialismen på en måte presenterer et ganske dystert perspektiv på tilværelsen, er den faktisk veldig optimistisk og livsbekreftende filosofi. I møte med mennesker som sliter med livet, så erfarer jeg derfor gang på gang at det eksistensielle perspektivet er en dyp kilde til livsmestring.

Det er meningen at vi skal lide

Et sentralt utgangspunkt når man anvender eksistensialisme i behandling er antakelsen om at livssmerte ikke er et tegn på at du har et problem. Det er med andre ord ikke noe galt med deg selv om du føler deg tom på innsiden, selv om du opplever livet som trist og grått eller om du føler deg ensom. Alle mennesker føler på dette. Problemene blir heller en konsekvens av de mange måtene folk lyver til seg selv og verden på, sånn at de klarer å holde slike følelser på avstand. Det gjør vondt verre. Og livsløgner forandrer ikke på saken: Å være menneske handler om å erfare livssmerte. Det eksistensielle perspektivet tar utgangspunkt i at vi alle er i samme båt.

I det eksistensielle perspektivet antar man at det fins noen gitte livsbetingelser som alltid er til stede for alle mennesker, uavhengig av tid og kultur. Det vil si at uansett om du levde som jeger/sanker i Istiden, som bonde i Middelalderen eller i Norge i starten av det 21. århundre så finnes det visse uunngåelige vilkår ved livet som alltid er til stede, som så å si er bakt inn i vår eksistens. Vi lever alle med noen ubehagelige sannheter om oss selv og verden hengende over hodene våre. Vi skal alle dø, vi er alle alene, mennesker vi er glade i vil skuffe oss og til og med kanskje svikte oss. Og vi vil aldri kjenne oss selv helt. Summen av disse erkjennelsene leder oss mot følgende ubønnhørlige sannhet: Det er ikke meningen at vi skal gå rundt og være lykkelige. I alle fall ikke hele tiden. Eller kanskje ikke en gang mesteparten av tiden. Men det er greit. Det er fortsatt mulig å leve gode liv – i alle fall ifølge det eksistensielle perspektivet. 

Livet starter med kaos og angst. Men det er også tidlige erfaringer av trygghet og forutsigbarhet. Ifølge filosofen Heidegger leves resten av livet som en slags gjentakelse av dette utgangspunktet: Vi «kastes» til stadighet inn i en utrygg verden som vi ikke helt forstår, denne tilstanden av «kastethet» fyller oss med angst, derfor søker vi mot den tryggheten som foreldrenes omsorg tilbyr (eller en av dens mange senere erstatninger – som for eksempel en romantisk partner eller en politisk ideologi). Livet kan derfor sies å leves i et uunngåelig spenningsforhold mellom forvirring og trygghet og orden og kaos.

Hvilke psykiske vansker er godt egnet for eksistensiell psykoterapi?

Livskriser er et eksempel på en vanlig psykisk tilstand som er godt egnet for eksistensiell terapi. Når man opplever at livet plutselig kastes på hodet og de tingene man trodde på ikke lenger gir mening, tilbyr det eksistensielle perspektivet en forståelsesramme som kan gi mening til meningsløsheten. Livskriser handler dessuten ofte om store, vanskelige valg. Det er ingen andre filosofiske eller psykologiske retninger som har viet så mye tid til å diskutere vanskelige valg og konsekvensene av disse.

Det eksistensielle perspektivet er også nyttig i møte med problemer med identitet og selvfølelse. Hvem er jeg egentlig? Hva er egentlig viktig for meg? Er jeg verdifull? Her kan eksistensialismen hjelpe. Både til å kjenne seg selv bedre og til å akseptere at vi aldri kan kjenne oss selv så godt som vi ønsker. Men først og fremst fordi det åpner opp for at vi ikke trenger å gå rundt å passe på at vi føler oss på riktige måter hele tiden. Det eksistensielle perspektivet utfordrer selvfølelseshysteriet som preger så mye av psykologien.  

Det eksistensielle perspektivet tilbyr ofte nye perspektiver på hvordan man kan forstå og håndtere vansker som dukker opp i relasjon til andre. Om det gjelder vansker i parforholdet, på jobben eller i familien, opplever mange at eksistensielle forståelsesrammer kan gjøre det lettere å stå i relasjonelle utfordringer.

Også når det gjelder de mest typiske problemene folk oppsøker terapi for, angst og depresjon tilbyr det eksistensielle perspektivet verdifulle perspektiver. Lenge før psykologien en gang var en egen vitenskap, skrev eksistensielle filosofier avhandlinger om angst, sorg, tristhet og fortvilelse. Rådene de ga er like aktuelle i dag som da de ble skrevet.

Det eksistensielle perspektivet tar livets kompleksitet på alvor

I motsetning til mange andre retninger så gir ikke eksistensialismen enkle svar på vanskelige spørsmål. Det eksistensielle perspektivet passer derfor ikke for alle. Noen vil bare ha sikre svar, «quick fixes» og overfladiske løsninger. Noen vil bare ha en oppskrift på hvordan de skal leve livet sitt og bli «lykkelige.» Hvis du er en av dem, er sannsynligvis ikke det eksistensielle perspektivet for deg. Men hvis du er interessert i å prøve å forstå litt mer av hva det vil si å være menneske, og samtidig lære hvordan du kan håndtere livet når det kaster skygger, les videre.

Jeget som en konstruert fortelling

Det eneste som fins i verden er menneskelig bevissthet og formløs fysisk materie. Alt annet er skapt av oss. Dette vil si at det egentlig ikke fins steiner, trær og personer i verden. Det eneste som fins er fortellinger vi lager om hva som er i verden. Det er ikke det at eksistensialismen sier at den fysiske verden ikke fins, men bare at den ikke er tilgjengelig for oss i sin egentlige form. Det eneste som er tilgjengelig for oss er bildene vi konstruerer, eller «fortellingene» om steiner, trær og personer, skapt av bevisstheten.

I eksistensialismen sier man at det eneste vi kan være sikre på er tanker som tenkes, dvs. det eneste som finnes er bevissthet. Dette betyr at begreper som «jeg» også kan tviles på. Eksistensialismen sier at «jeget» egentlig konstrueres av bevisstheten som en fortelling, dvs. at det egentlig ikke fins i verden, uavhengig av bevisstheten. Den tingen bevisstheten min tenker på som «meg» er altså ikke noe virkelig i verden, men en konstruert fortelling.

Jeg er ikke en ting.

Dette synet på «jeget» betyr også at vi ikke er noen ting i utgangspunktet. Filosofen Sartre sa det på denne måten: eksistens går forut for essens, og med det mente han at vi først og fremst eksisterer som bevissthet med utallige mulige potensialer og at vi derfor ikke kan reduseres til en essens eller en ting (eller bare ett «ekte» selv). Med andre ord: Du er ingenting, i den forstand at du er ingen ting. Vi er ikke psykologer, lærere, rørleggere kjærester eller brødre, dette er bare roller vi spiller; fortellinger vi og andre har skapt om oss selv. Vi er en bevissthet, vel vitende om at vi kan skape, definere og spille ut et uendelig antall fortellinger om oss selv. Når vi spiller ut en fortelling istedenfor en annen og sier at dette er den vi er, så lyver vi derfor til oss selv. Vi lever alle med muligheten til å endre fortellingen om oss selv.

 Det vil si at når vi sier sånne ting som at «jeg bare er sånn» eller «jeg var ikke meg selv» så er det sannsynligvis bare vi sier for å slippe å ta ansvar, og fordi det skremmer oss å ikke tenke på oss selv som noe som har en stabil kjerne.  Dette kan ofte gi oss en følelse av å være fragmenterte og «stykkevis og delte» istedenfor hele. Noen ganger så kan vi til og med føle det som om vi ikke fins! Men alt dette er normalt og egentlig ikke merkelig i det hele tatt. Mange vil si at det er rarere at vi noen ganger føler oss som hele. Iht. det eksistensielle perspektivet blir det å være «seg selv» derfor en umulighet fordi det fins ikke noe egentlig selv å være.

Det er mulig å leve godt selv om livet er vanskelig.

Siden verden og vi er som de er så vil vi alltid – uten unntak – oppleve en god del forvirring, meningsløshet, fragmenterthet, ensomhet, angst, skyldfølelse og frustrasjon i livene våre. Vi kan ikke unnslippe det selv om mange prøver.

Betyr disse eksistensielle grunnvilkårene at vi aldri kan oppleve gode ting eller ha det bra? Nei, selvfølgelig ikke! Tryggheten ved mors bryst er like naturlig som angsten i fødselsøyeblikket. Det eksistensielle perspektivet fornekter ikke hvor flott og givende og dypt meningsfull verden ofte kan være. Tvert imot. Heller så peker det på hvordan vi alltid lever i spenningsforholdet mellom gode fornemmelser og vonde fornemmelser. Det ene er ikke mer naturlig enn det andre. Begge deler dukker unektelig opp. Når det eksistensielle perspektivet vektlegger det som kan være vondt og vanskelig, er det fordi dette så ofte glemmes, eller fornektes. Noe som synes å skape flere problemer for oss enn det løser. Av folk rundt oss, og kulturen som sådan, hører vi ofte at vi bare må «tenke positivt» og «smile og være glade for vær dag som går» eller «don’t worry, be happy.» I et eksistensielt perspektiv vil man tenke at denne type floskler ikke bare er feilaktige og unyttige, men også ganske sårende og provoserende for alle de som strever med noe veldig vanskelig i livet sitt. Istedenfor å spørre «hva er det som er galt siden du har så mye angst?» vil man i det eksistensielle perspektivet heller si: «Det skulle bare mangle at du har angst! Å leve er skikkelig vanskelig, og det har du skjønt. Heldigvis tar du livet ditt nok på alvor til å føle angst!» Mange ganger så kan man tenke at det ikke er de som har det vanskelig som bør gå i eksistensiell psykoterapi, men alle de som har lurt seg selv til å tro at livet burde være lett lett. Eller at de eneste grunnene til at de ikke har det bra ligger utenfor dem selv.  

Det eksistensielle perspektivet er et mulighetsperspektiv

I eksistensialismen vil vi si at det er mindre slitsomt å anerkjenne livssmerten enn å fornekte den. Dessuten vil vi si at det er bedre å forstå livssmerten som noe normalt enn som noe unormalt. Å erkjenne dette gir oss muligheten til å leve mer oppriktig.

Spør deg selv hva som er mest nyttig hvis du skulle våkne opp i morgen med en ubehagelig tomhetsfølelse inne i deg. Hvordan ville det være å fortolke tomheten som at det er noe alvorlig galt i livet ditt, og at dette tomrommet må fylles så fort som mulig? Erfaringen i møte med mennesker som sliter er at en slik holdning gjør vondt verre. Tomheten vi noen ganger føler inni oss er ikke til å slippe unna, dessverre. Vi kan forsøke å fylle tomheten med noe, men den kommer sannsynligvis tilbake. Mange lever livet sitt en desperat jakt på å til enhver tid fylle tomheten inne i seg. Dette er både slitsom og veldig upraktisk. Å møte den samme tomheten med en forståelse for at dette er faktisk er noe helt normalt, er bedre. Ikke bare fordi det er mindre slitsomt, men også fordi det gir oss muligheten til å bruke energien vår på det som vi faktisk kan gjøre noe med.

I møte med realitetene i livet er det lett å falle for fristelsen til å unnslippe. En av de vanligste måtene vi forsøker å unnslippe på, er å fortelle oss selv behagelige løgner om verden. Det er så mye mer komfortabelt å tro at ting ordner seg til slutt, at hvis man gjør sitt beste så vil ting gå bra, at hvis man bare «er snill og god» så vil folk like en. I det eksistensielle perspektivet vil man alltid si at en ubehagelig sannhet er bedre enn en behagelig løgn. Problemet med de behagelige løgnene våre er at de oftere krasjer med erfaringen. Selv om du gjør ditt beste, vil du ikke alltid lykkes. Uansett hvor snill og god du er, vil sannsynligvis noen ende opp med å mislike deg. Når vi tar inn over oss det eksistensielle perspektivet vil vi også leve mer oppriktig. Vi vil fortelle oss selv og andre litt færre løgner. Dette er ubehagelig, men faktisk mer praktisk. Luftslott varer ikke så lenge. Et hus bygd på steingrunn står stødigere enn ett hus bygd på sandgrunn.

Det eksistensielle perspektivet er en psykologisk vaksine       

Først og fremst er det eksistensielle perspektivet en måte som hjelper oss til å leve mer robust og bærekraftig. Det kan derfor sammenlignes med en psykologisk vaksine.

Å vaksinere seg handler om å injisere sykdom inn i kroppen slik at immunforsvaret skal bygge opp motstandskraft mot sykdommen. Blir vi smittet senere er immunforsvaret allerede forberedt. I et levd liv vil krisene så å si være uunngåelige. Vi blir avvist, folk blir syke og dør, fotballaget ditt taper, drømmejobben kan plutselig fortone seg som uutholdelig kjedelig og noen ganger regner det når man er på hytta. Ved å forsøke å anerkjenne de eksistensielle grunnvilkårene, bygger vi opp psykologisk motstandskraft. På den måten står vi bedre rustet i møte med stormene i livet, ikke hvis de skulle komme, men når. Det er helt greit å velge å tenke mer optimistisk om livet. Ingen skal stoppe deg fra det. Men hvis du tar noen av sorgene på forskudd, blir det ikke så voldsomt vanskelig når neste livskrise dukker opp.

Infuensavaksiner gir influensasymptomer. På samme måte gir også eksistensielle vaksiner gir psykologisk ubehag. Forhåpentligvis har du følt på litt ubehag mens du har lest denne teksten. Det er i så fall bra. Det betyr bare at vaksinen har begynt å virke.