Forfatter: Ole Magnus Vik
Eksistensiell psykoterapi (EPT) er en terapiform som tar utgangspunkt i problemstillinger og innsikter fra eksistensiell filosofi. I EPT tenker man seg at psykiske vansker først og fremst skyldes hvordan vi forholder oss til livets grunnvilkår på unyttige måter og til våre egne unyanserte fortellinger om oss selv. Det handler med andre ord ikke om at vi har «tankefeil» eller traumatiske opplevelser. I alle fall ikke nødvendigvis.
Samtalene i EPT vil ofte dreie seg rundt dine antakelser om deg selv, andre og verden. Målet vil være å forsøke å få mer klarhet i hvilke fortellinger du lager deg og hvordan de påvirker det livet du lever. Selv om alle har rett til å konstruere sine egne fortellinger, vil de som ikke tar hensyn til oppriktighet eller de eksistensielle grunnvilkårene ofte skape problemer. EPT er derfor en terapiform som er mer fokusert på å oppdage og nyansere fortellinger folk har til sitt liv, enn det er en terapiform der man skal lære seg teknikker eller øvelser.
Hvem passer eksistensiell terapi for?
I utgangspunktet passer EPT for alle som opplever livet som vanskelig. Det er alltid en eksistensiell dimensjon som er verdt å utforske når livet stopper opp eller har vært krevende i lang tid. Eksistensielle perspektiver brukes i møte med en rekke lidelser. Både med mer alvorlige tilstander som schizofreni og ruslidelser og med «lettere» psykiske vansker som angst og depresjon. Mange erfarer også at EPT er nyttig selv om man for øyeblikket kanskje ikke strever med noe spesielt. Gjennom en eksistensiell terapiprosess vil de fleste få en dypere forståelse for hva det vil si å leve som menneske. Tanken er at man vil stå bedre rustet når krisene dukker opp, fordi man allerede er «psykologisk vaksinert.»
Skru av autopiloten!
Mange av fortellingene våre tar vi for gitt uten å stille spørsmål ved dem. Dette fører til at vi lever livene våre på en slags «autopilot» der vi i praksis handler ut ifra de aksepterte normene, reglene, verdiene og antakelsene som kulturen vår for øyeblikket har og der vi forveksler det jeget vi er mest komfortable med, med vårt «egentlige jeg.» Istedenfor å prøve å finne ut av hvorfor vi reagerer eller handler på bestemte måter, antar vi at det «bare er sånn vi er.» En slik passiv holdning til livet er både upraktisk og lite tilfredsstillende. Å stille spørsmål med ting man tar for gitt kan være ubehagelig og slitsomt, men det gir oss muligheten til å leve bedre og rikere liv. Dette fordi vi gjennom å oppdage hvordan vi forstår, tenker, føler og handler, også kan stå friere til å ta ansvar og velge annerledes. Slik blir vi mer fleksible og effektive i livene våre. Sagt på en annen måte: Å være menneske er et altfor komplisert prosjekt til at vi kan risikere å gjøre det på autopilot.
Lev ditt liv
Når man i EPT utforsker sine fortellinger, så gjøres ikke dette for å finne ut hvordan man «lever feil» eller for at man nødvendigvis skal forandre dem. Alle har rett (og kanskje til og med plikt) til å lage sine egne, unike fortellinger. Denne retten inkluderer også retten til å leve upraktisk og lite tilfredsstillende. EPT er på mange måter et frigjøringsprosjekt som kan hjelpe oss til å se fortellingene våre om oss selv og verden utenfra, slik at vi i større grad kan leve friere, ta mer ansvar for livet vårt og være mer oppriktige.
I EPT anerkjenner man altså at alle har en prinsipiell rett til å leve livet på sin måte. Selv om andre kanskje vil kritisere det. Selv om andre til og med vil beskrive det som umoralsk er det fortsatt innafor. Alle har en prinsipiell rett til å velge å leve «umoralske» liv, selv om det ikke nødvendigvis alltid er like praktisk (Men alle har også som sagt rett til å leve upraktiske liv). I eksistensiell psykoterapi vil man derfor aldri bli møtt med moralisme eller fordømmelse. Det eneste moralske kravet er at man må leve på sine egne premisser, uavhengig av kulturelle normer, og forventninger fra venner, familie, partnere og kolleger. Dette betyr ikke at eksistensiell psykoterapi er en terapiform der man tenker alt er greit eller der man oppfordrer folk til å leve umoralsk. Det er heller ikke en terapiform der man oppfordres til å leve på tvers av alle samfunnsnormene. Det handler mer om å hjelpe folk til å finne frem til hva de egentlig mener og hvordan de egentlig vil leve livet sitt. Hvis noen så vil leve helt i tråd med de normene og reglene som er i samfunnet så er det selvfølgelig helt greit, så lenge man har et gjennomtenkt forhold til det. Mange av de kulturelle normene vi har i dag er veldig fine og praktiske og absolutt verdt å følge – men ikke følg dem bare fordi de er der, følg dem fordi du mener de er riktige.
Selv om alle har rett til å velge å leve som de vil, og skape sine egne moralske overbevisninger og fortellinger, så har de også alltid ansvar for dem. Og grunnene for valgene dine er like viktige som konsekvensene. I EPT vil man derfor ta som utgangspunkt at så lenge vi er villige til å ta ansvar og ikke lyve til oss selv, kan vi leve som vi vil. Noen lever for eksempel livet sitt tilsynelatende nesten uten hensyn til andre. Det er greit, hvis man er villig til å akseptere en god dose ensomhet og lite nærhet. Hvis man derimot lever uten vilje til å vise hensyn, og samtidig forventer å ha mange nære relasjoner, lever man på en livsløgn (om at man kan få i pose og sekk – både frihet og nærhet), og det er mer problematisk. Så lenge vi lever med øynene åpne, vel vitende om at vi selv har valgt å leve sånn, og at vi alltid har muligheten til å leve på en annen måte, lever vi oppriktig.
Hvorfor noen har det vanskeligere enn andre – en eksistensiell forståelse av livssmerte
Det er vanskelig å være menneske. Det har aldri vært lett, og det kommer det aldri til å bli heller. Noen folk er så redde for kaos og frihet at de har lurt seg selv til å tro at livet er oversiktlig, enkelt og uproblematisk. Dem om det. For alle oss andre vil tilværelsen før eller siden by på en god dose forvirring, frustrasjon og smerte. Noen får det allikevel ekstra vanskelig. I EPT tenker man at når noen for eksempel utvikler symptomer som angst og depresjon så strever de med uløselige livskonflikter som de enda ikke har lært å håndtere på en god måte. Ofte vil man også tenke at de da også har en selvfortelling som ødelegger mer enn den hjelper i livet. Terapien vil derfor handle om å finne frem til gode og nyanserte beskrivelser av disse konfliktene og fortellingene. Dette gjøres, ikke nødvendigvis for at man skal endre på dem, men for å gi folk en bedre mulighet til å velge hvordan de skal forholde seg til dem.
Livssmerte handler også veldig ofte om at man står i skvis mellom forskjellige legitime hensyn, ønsker, eller behov. Når noen får det ekstra vanskelig er det ikke sjelden fordi de desperat forsøker å få et regnestykke som ikke går opp, til å gå opp likevel. Vi er som mennesker ikke hele, men oppdelte. Vi består alltid av flere fortellinger, og mange av dem er motsetningsfylte. Akkurat som en treåring med et bankebrett, som febrilsk forsøker å banke trekanten ned i firkanthullet, prøver vi ofte å binde sammen to eller flere størrelser som simpelthen ikke er forenelige. Og akkurat som treåringen blir vi fortvilte, rasende eller resignerte.
Kunsten å leve med indre spenning
På grunn av spenningsforholdene mellom de uløselige konfliktene vi alle lever med og på grunn av våre fragmenterte og unyanserte selvfortellinger, er «harmoni» og «indre fred» aldri mulig å oppnå som en varig tilstand. I EPT er man skeptisk til alle som lover bort dette. Fred og harmoni er selvfølgelig følelser som det er fullt mulig å oppleve, men akkurat som «lykke» er de øyeblikksopplevelser som kommer og går. Det er dessverre ikke meningen at de skal være der hele tiden. Derfor vil målet i eksistensiell terapi aldri være å gjøre livet konfliktløst, men heller å forsone seg med naturlige spenninger.
Bjarne: Et eksempel på et eksistensielt terapiforløp
«Bjarne» startet opp i terapi fordi han følte seg sliten og stresset. I løpet av de siste ukene hadde han dessuten opplevd flere episoder med så sterk angst at han trodde det var noe alvorlig galt med han. Etter å ha vært på legevakta flere ganger med frykt for å ha fått hjerteattakk, ble han anbefalt å gå til psykolog av fastlegen sin. I det første møtet fortalte Bjarne at han hadde som livsmål å bli «den beste utgaven av seg selv» og i løpet av de første timene utforsket han og psykologen hva dette vil si i praksis. De kom blant annet frem til at han i sin jobb som lærer aldri skulle la elevene vente mer enn en uke for å få tilbake rettede prøver og at han alltid skulle være positiv og entusiastisk når han underviste. Videre fortalte Bjarne at han alltid stilte opp på fotballtreningene til barna og hjalp til med kjøring og andre praktiske ting når det var kamp. For Bjarne var det få ting som var viktigere enn å stille opp for andre og sørge for at de rundt ham hadde det bra – spesielt elevene hans og barna hans. Disse idealene førte imidlertid til at han ofte jobbet til sent på kvelden og fikk lite tid til egne interesser, hvile eller avkobling. I den videre terapien utforsket Bjarne hvordan han syntes å stå i en uløselig konflikt mellom legitime idealer om å «være der for andre» og «gjøre en god jobb» på den ene siden og legitime behov for hvile og egentid på den andre. Han fikk muligheten til å se hvordan angst- og utmattelsessymptomene hans ikke nødvendigvis kom som en følge av «å leve feil.» Han innså at han ikke trengte å akseptere fortellingen om at han måtte «ta mer vare på seg selv» eller slutte å «brenne lyset i begge ender» slik alle rundt han antydet. Simpelthen kunne han forstå utmattelsen som et uttrykk for at han valgte å prioritere noen viktige hensyn ovenfor andre. I løpet av terapien fikk Bjarne derfor muligheten til å anerkjenne symptomene som prisen han betalte for å leve i tråd med egne viktige prinsipper. Selv om han allerede før terapien startet visste at han ikke tok like godt vare på seg selv som han burde, orket han ikke tanken på å svikte idealene sine. Etter noen måneder i terapi var utmattelsessymptomene fortsatt tilstede men angsten var kraftig redusert og det ble enighet om at terapien skulle avsluttes.
Bjarne klarte til slutt å se energiløsheten sin som en naturlig konsekvens av å leve livet sitt slik han ville. Avgjørende for endringen var også at han hadde anerkjent sitt eget livsprosjekt istedenfor å høre på alle de som i praksis sa at han levde feil når han ikke tok det mer med ro.
Eksempelet med «Bjarne» over er fiktivt. Men det har sitt utspring i reelle problemstillinger og terapiprosesser. Det er lett å stille spørsmål ved Bjarnes livsvalg og kritisere dem for ikke å være bærekraftige. Men dette er Bjarnes, og alle andre menneskers privilegium: alle har rett til å leve mindre bærekraftige liv. For Bjarne var det så viktig å leve i tråd med verdiene sine at han egentlig ikke hadde noe problem med å akseptere risikoen for å bli utslitt og til og med sykmeldt.
Symptomene dine er ikke problemet
Eksempelet over viser også hvordan EPT sjelden har som hovedmål å fjerne symptomer. Til forskjell fra mange andre terapitradisjoner er ikke bedring alltid forstått som «symptomlette.» Det viktige for å leve godt er ikke hvilke symptomer vi til enhver tid erfarer, men hvordan vi forstår, og handler ut fra dem. For Bjarne ble ikke utmattelse et symptom, men en naturlig konsekvens av en autentisk livspraksis.
Paradoksalt nok kan forsøkene vi gjør for å ha det bra ofte føre til at vi lever mindre godt. Når vi prøver å fjerne symptomene våre, ender vi ofte opp med å leve mindre frie og oppriktige liv fordi det da i praksis blir frykten for å føle ubehag som styrer valgene vi tar. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan muligheten for å leve meningsfullt begrenses hvis det å unnslippe vonde følelser er det rådende prinsippet i livet. Tenk for eksempel på hvor vanskelig det vil være å komme nær noen. EPT handler om å forsøke å leve mer fritt og autentisk, dvs. i tråd med de selvfortellingene man med rimelighet kan holde for å være sanne, snarere enn å forsøke å redusere ubehag ned til et absolutt minimum. Hvis man derimot med viten og vilje, går inn for å redusere emosjonelt ubehag til et minimum så er det egentlig ingen som kan kritiseres for det, heller. Hvis dette er idealet du vil strebe etter i livet ditt så er det helt greit.
Smerten er uunngåelig, men ikke lidelsen
Den eksistensielle psykoterapien lover ikke gull og grønne skoger. Dens eneste løfte er at den kan hjelpe oss til å gjøre livet mindre vanskelig enn det trenger å være. Selv om det noen ganger for eksempel handler om å gi slipp på et håp, eller sørge over hvordan livet ble som det ble istedenfor å forsøke å forandre det. Livssmerten er uunngåelig, men det går an å forhindre at smerten blir til psykisk lidelse.