Marble portrait bust of Gaius (Caligula) — The Metropolitan Museum of Art / Caligula-bysten fra The Metropolitian Museum of Art
Våren 2024 satte Det Norske Teatret opp Albert Camus’ «Caligula» på Hovudscenen. Forestillingen tok utgangspunkt i den romerske keiserens eksistensielle sammenbrudd etter Drusillas død og lot Camus’ spørsmål om mening, frihet og makt speile vår samtid. Scenekonseptet brukte det absurde som strategi: når grenser og normer oppløses, blottlegges også samfunnets tomrom. Oppsetningen ble særlig trukket fram for en hovedrolleprestasjon som kombinerte sårbarhet med brutalt klarsyn.
Stykket finnes i flere bokutgaver; for eksempel Gallimards Folio-utgave «Caligula suivi de Le Malentendu» (ISBN 9782070360642) og den engelske samlingen «Caligula and Three Other Plays» (Vintage, 2023, ISBN 9780593311271).
OLE MAGNUS VIK er en av våre bidragsytere. Han arbeider som eksistensiell psykoterapeut og leder Norsk Forening for Eksistensiell Terapi (NFET). Nedenfor følger hans refleksjoner om stykket.
En bønn til tilskueren
Skikkelsen Caligula har både av datidens historikere og i populærkulturen blitt forstått som det arketypiske korrumperte maktmennesket. Det kan godt være den historiske Caligula både var tidvis ganske ufin og lite trivelig å være sammen med, men hvem hadde vel ikke det hvis søsknene dine blir landsforvist, mora di dør i fengsel, den distanserte faren din, som du idealiserte, blir forgiftet på felttog i Syria? Hvis man i tillegg hadde hatt noe i nærheten av uinnskrenket makt, så ville vel noen og enhver av oss blitt litt tulleruske?
Men hvis jeg skal få komme med en aldri så liten oppfordring til deg, kjære tilskuer, i det du er i ferd med å gå inn og se dette vanskelige, morsomme, foruroligende og livsbejaende teaterstykket, så er det følgende: Ikke fall for fristelsen til å avskrive Caligula bare som en grusom og maktsyk tyrann. For det vil være å redusere både han og stykket.
Caligula er skrevet av eksistensfilosofen, dramatikeren, nobelprisvinneren og sexsymbolet Albert Camus. Kanskje hadde han også håpet at vi som tilskuere prøvde å empatisere med en skikkelse hvis navn nærmest har blitt synonymt med vulgær brutalitet så vel som både nevnelige og unevnelige perversjoner? Eller i det minste at vi prøver å forstå han som noe mer enn en endimensjonal pappfigur? Om ikke annet fordi det kanskje bor en liten Caligula i oss alle?
Hvis vi ikke også prøver å se menneskeverdet i «monstre» blir det vanskeligere å se menneskeverdet. Også i oss selv.
Det fins ingen trygge havner
Akkurat som de andre franske eksistensialistene, skrev Camus filosofiske avhandlinger forkledd som litteratur og drama. Hva er i så fall det eksistensfilosofiske budskapet i dette stykket? Det er ikke et lett spørsmål å svare på. Fordi Camus’ Caligula er intet mindre enn et overflødighetshorn av livsfilosofisk visdom! I arbeidet med det, har jeg tidvis blitt slått i bakken over hvor mange store og viktige spørsmål det på finurlig vis berører. En beundring jeg tror jeg deler med folkene både på og bak scenen i kveld.
Nettopp fordi stykket rommer så mye er det siste jeg vil å begrense deg og din tolkning av det, min lille bønn innledningsvis til tross. Tilværelsens kompleksitet tvinger oss til å alltid gå videre, aldri stoppe opp og lande på «Svaret med stor S.» Det følgende er derfor bare to av flere mulige forståelsesinnganger. To springbrett for ditt fortolkende møte med det som snart skal finne sted på scenen.
De to inngangene kan oppsummeres i det følgende: det er ingen fullstendig trygge havner i tilværelsen. Ingen komplett trygghet der vi kan søke ly fra livsstormene. Selv ikke når de raser som verst. For meg som psykolog er stykket derfor veldig klinisk relevant, fordi det på et skremmende elegant vis slår bena under de to vanligste havnene vi søker mot når livet blir vanskelig, nemlig: tryggheten vi prøver å finne i moralen og i rasjonaliteten.
Sannheten forbi samfunnsmoralen
Se for deg at du er på et middagsselskap, der alle spiller sine tildelte roller. Man sier det man skal si i rollen som gjest, man gjør det man gjør i rollen som vert. Alle vet spillereglene. Alle følger dem til punkt og prikke. Det er ikke utrivelig. Det kan sågar være riktig så hyggelig! Men kanskje litt kjedelig? Kanskje litt falskt? Se så for deg at noen slipper en fis.
Dette er jo åpenbart ikke i tråd med spillereglene i det gode selskap! Men det er litt befriende også? Litt deilig? Om ikke annet gir det kvelden litt dynamikk og spenning.
For meg handler Camus’ Caligula om den trauste tomheten som oppstår i liv som bare leves konvensjonelt. Det peker på farene ved de utallige tradisjonene, normativitetene og rollespillene vi som mennesker til enhver tid deltar i. Selv om de saktens kan være trygge og praktiske, er de også ganske begrensende.
Å bare leve ut ifra de moralske konvensjonene er å være til stede i verden uten særpreg. Det er trygt, men hult. Vi ender opp med å bli det Kierkegaard kaller en spissborger, en som kun lever slik «man bør leve.» Caligula er det ultimate opprøret mot dette.
Hvordan kan du leve autentisk som keiser? Hvordan kan du leve ekte når alt du er, alt du uttrykker, er den bokstavelige representasjonen av staten? Hvordan kan du sette ditt subjektive særpreg på livsprosjektet ditt når din rolle er så definerende at den gjennomsyrer alt du gjør? I en slik livsramme har du egentlig bare to valg: underkastelse eller opprør. Caligula velger det siste. En keiser sørger for at folket har nok mat og at samfunnsmoralen holdes ved hevd. Så Caligula stenger kornlagrene og prostituerer senatorfruene. Ikke først og fremst fordi han er pervers, ikke først og fremst fordi han er ond. Men fordi å ikke gjøre det er å redusere seg selv til rollen sin. Det er å bli en spissborgerkeiser. Caligulas «grusomhet» er først og fremst et eksistensielt frigjøringsprosjekt.
Caligula er derfor ikke bare et moralsk skrekkbilde, men også et etisk eksempel til etterfølgelse. Vi står alle ovenfor Caligulas valg: hvis vi bare handler i samsvar med det som kulturen til enhver tid anser for å være «det rette» så ender vi opp som spissborgere. Da uthuler vi vår egen eksistens. Vi blir pregløse. Stykkets plager oss dermed med en uhyre ubehagelig filosofisk sannhet: det er en iboende konflikt mellom god moral og autentisitet. Hvis vi skal leve mer fritt, mer ekte, mer sant, så må vi tørre å se forbi konvensjonene. Til og med konvensjonene i moralen.
Tilværelsens ubønnhørlige absurditet
Caligula er tilsynelatende gal. Han vil finne månen. Han vil hente den ned og undertvinge seg den. Akkurat som den historiske Caligula som ifølge Suetonius erklærte krig mot havet. Men å temme naturkreftene er bare galskap hvis man antar at verden er et velordnet og lovmessig sted. Et sted der rasjonaliteten – enten denne er manifestert som Gud, evolusjonens eller fysikkens lover – gjør verden begripelig og iboende meningsfull. Det er først med dette utgangspunktet at det gir mening å se menneskelige handlinger som mer eller mindre rasjonelle, eller mer eller mindre gode. Men hva hvis verden ikke har noen iboende mening?
En minst like plausibel, men ganske mye mer ubehagelig forståelse av mennesket og tilværelsen er å se den som i utgangspunktet meningstom. Noe som i så fall gjør den ganske absurd. Hvis all rasjonalitet og moral er noe som på arbitrært vis er plassert i verden av oss mennesker er det da i det hele tatt noen vits i å ta valg? Er det da helt uvilkårlig hva vi gjør? Er det i det hele tatt noen vits i å leve? For Camus er svaret ubetinget ja.
I stykket ser vi hvordan Caligula gang på gang avdekker sprekkene i den rasjonelle og ordnede verden menneskene rundt han klamrer seg fast til. Staten har en iboende logikk i seg sier senatorene. De gamle tradisjonene er riktige fordi de er de gamle tradisjonene. Caligula selv blir gjort til gjenstand for denne samme rasjonalistiske reduksjonismen. Hans tilsynelatende umoral blir gang på gang forsøkt bortforklart, akkurat som de ofte blir i våre dager. Som følge av for mye stress og press, som følge av for dårlig kosthold, som følge av for lite søvn, som følge av utviklingspsykologiske traumer.
Men Caligula avviser alle tilløp til å unnskylde eller bortforklare. Og han tvinger menneskene rundt seg til å forholde seg til absurditeten i både samfunnet og i samfunnsmoralen. Hvordan kan dere si at jeg er grusom, når jeg plager mine nærmeste samtidig som dere forherliger en stat og en kultur som har forårsaket utallige kriger og uendelig mye lidelse?
Caligula påpeker ikke statens og normenes iboende absurditet fordi han vil vi skal endre dem eller kvitte oss med dem. Men for at vi skal erkjenne dem. Eksistens er bevegelsen mellom orden og kaos, mellom mening og absurditet. Å leve sant og godt – noe vi eksistensialister mener er to sider av samme sak – er derfor å orke å ta innover seg alle tings iboende absurditet. Det er derfor helt greit å følge normene i kulturen. Og det er greit å ikke gjøre det. Poenger er at det ene ikke er mer rasjonelt enn det andre.
Selv om alt har absurditet i seg så er det ikke rommet for mening og trivsel i tilværelsen borte. I Caligulas vulgære, grusomme og tilsynelatende sinnsforvirrede livsprosjekt ligger det også en voldsom håpefullhet for menneskeheten.